Et mulig tiltak mot uforklarlig stress i en overgangskropp…

Tenk at jeg var så heldig å få tak i hormonplaster! Det tredje apoteket jeg besøkte hadde noen få pakker med laveste dose. Jeg regnet raskt ut at to små plaster var like bra som ett litt større. Selv om prisen (selvsagt) ble dobbelt så høy… Dermed fikk jeg to av de fem siste pakkene de hadde. Heldige meg!

Hormonplasteret har fjernet hetetokter og hjertebank og kan ikke sammenlignes med pillene jeg testet i januar. De var jo totalt krise… (Her kan du lese bloggen om ikke du kjenner den historien.) Jeg har fremdeles uforklarlig stress i kroppen innimellom. Noen netter er søvnen himmelsk. Andre netter er kroppen stressa, tilsynelatende uten grunn. Det samme gjelder på dagtid. Arbeidet med å lete etter løsninger som funker for meg, pågår fremdeles. Og noen grep har jeg funnet som funker. Ett av dem er (hold deg fast) … delvis faste! Hvem skulle trodd?

Inntil for et år siden, tenkte jeg at det bare var tøffingene blant oss som drev med slikt. Med skrekkblandet ærefrykt lyttet jeg til Beates historier om utagerende fasting i ungdomstiden. I inntil 5 dager gikk hun uten mat! Selv var jeg overbevist om at en dag uten frokost, lunsj og middag – og et mellommåltid eller to – var under sultegrensen. Aldri i livet om det kunne gå bra…

Ganske mye av litteraturen vi har lest, anbefaler faste. Dr. Mary Claire Haver («The Galveston Diet») anbefaler 16 timers faste og 8 timers spisevindu (16:8). Dr. Mindy Pelz anbefaler i sine bøker å spise og faste etter syklus, f.eks. i «Fast Like a Girl». Sammenlignende studier viser positive effekter på en rekke biomarkører, som blodsukker, betennelse, diabetes 2, totalkolesterol, triglyserider, fastende insulin, insulinresistens og blodtrykk (!). Mange husker kanskje 5:2-dietten, eller har fått med seg «Fasteimiterende diett» (Inge Lindset) etter modell fra dr. Valter Longo. Det virket jo spennende… Og skummelt…

For presis et år siden hadde jeg to fantastiske uker på Kreta. Og Kretisk mat – ojojoj… Det ble deilige frokoster, hvitløksbrød før lunsj og middag, store porsjoner til alle måltider, og dessert… Da jeg kom hjem viste badevekten et par kilo mer enn da jeg dro. Det hadde ikke vært krise, om ikke det var for at vi skulle i konfirmasjon helgen etter – i bunad. Den har (til forskjell fra meg) stått på stedet hvil siden min egen konfirmasjon - uten rom for ballast. Gode råd var dyre, og motivasjonen min for å teste delvis faste så dagens lys.

De neste dagene kuttet jeg rett og slett frokosten. Lunsjen i 11:30-tiden var god, med masse grønnsaker, passe mye proteiner og fett (og uten korn, stivelse og sukker). Det samme var middagen som jeg spiste i 18-tiden, som dagens siste måltid. Da konfirmasjonsdagen kom, en snau uke senere, satt bunaden som et skudd. Jeg skal ikke si at den var romslig, men jeg klarte å lukke hemper og belte. Og det var mulig å kose seg med alt som ble servert uten at noe revnet. Full uttelling, altså! Tenk at det fungerte!

At jeg faktisk trivdes med å stå over frokosten, var en like stor overraskelse. Det ble en ny vane i hverdagen. Jeg har aldri tenkt at det var stress med frokost, men jeg ser jo at morgenen blir roligere uten. Porsjonene blir større med to hovedmåltider, og det hender ganske ofte at det blir nøtter/grønnsaker/ost/mørk sjokolade (gjerne i kombinasjon) som et lite mellommåltid.

I august i fjor skaffet jeg meg pulsklokke etter å ha lest «Pulskuren» av Torkil Færø. Den gjorde det mulig å sammenligne stresset på morgenen med og uten frokost. Figurene under er hentet fra klokka.

Dagen til venstre spiste jeg frokost, lunsj og middag. Det var en feriedag sammen med familien, og det var uaktuelt å melde seg ut av fellesskapet med ikke å spise frokost. Klokka viser at alle måltidene gir økt stress i etterkant. Hvor mye stress varierer fra dag til dag – og trolig med hva jeg spiser uten at jeg har knekt de kodene ennå. Likevel: Det er åpenbart at å kutte frokosten jevnt over gir mindre stress i systemet mitt. Det er verdt å ta med seg, tenker jeg.

Det viste seg å være mye enklere å (delvis) faste enn jeg hadde trodd, og en gang iblant får tarmen hvile i ca 24 timer. Trolig var det såpass enkelt fordi årene med masse grønnsaker, passe mye proteiner og fett – og ikke så mye raske karbohydrater – har gjort kroppen «metabolsk fleksibel»: den bytter raskt mellom å bruke sukker og fett som brensel. I sine bøker skriver dr. Mindy Pelz at noen overgangskvinner trenger en fasteperiode for å «få flippet bryteren fra sukker- til fettforbrenning». Dr. David Perlmutter anbefaler en 24-timers faste fire ganger i året, en gang per årstid for å la cellene rydde opp vha autofagi – der de spiser skadet cellemateriale.

Så: Hvis du synes faste (i en eller annen variant) virker spennende, så kan jeg anbefale å teste. Om det virker for heftig å brått kutte dagens første (eller siste) måltid, så kan du gradvis flytte dem mot hverandre: Spise frokost gradvis litt senere og middag gradvis litt tidligere. Som alltid for å finne ut hva som funker og passer for deg.

Lev vel – du fortjener å ha det bra,
Monika