Om å finne ut hva som passer…

Utover høsten ble søvnen og energinivået gradvis dårligere. Jeg var rimelig sikker på at overgangsalder var bakenforliggende årsak. Jeg har alltid sovet så godt! Hatt masse energi til dagene som kommer og et klart hode for å holde følge med kvikke kollegaer – og familie og venner.

Å være en uopplagt Monika med hjernetåke, nei, det passet dårlig. Etter å ha skrudd på kosthold og faste var konklusjonen at jeg fremdeles ikke var «som før». Hormonterapi hadde jeg vært skeptisk til siden nyhetsoppslagene i 2002. Men nå var jeg ved et veikryss: Veien videre gikk enten via rimelig ekstreme livsstilsendringer (tarmskylling med kaffe, feks) – eller til fastlegen eller gynekologen. Jeg valgte å nullstille alle oppfatninger om hormonterapi fra tidligere og kaste meg over nyere bøker med åpent sinn. Etter tre bøker av dr. Louise Newson og «Oestrogen Matters» av dr. Avrum Bluming og PhD Carol Tavris hadde jeg endret oppfatningene mine om hormonterapi – og bestilte time hos fastlegen…

En blodprøve fortalte at det stod bra til med det meste: her var det bare markøren for overgangsalder som utmerket seg. «Det er medisinmangel på plaster, gel og spray», fortalte fastlegen og foreslo piller med østrogen og progesteron. Jeg var ivrig på å teste ut, dro rett på apoteket …

Det var spennende å følge utviklingen de neste dagene, og under har jeg oppsummert og hentet inn bilder fra appen til pulsklokken min.

Før jeg startet, sa pulsklokken min at hvilepulsen på natten varierte fra 51 til 58 slag per minutt – med et snitt på 55 siste måneden før jeg tok min første hormonpille. Månedlig gjennomsnittlig stressnivå hadde økt fra 32 til 35 i løpet av høsten og vinteren – og økningen var en av årsakene til at jeg dro til fastlegen. Tiden med hvile på natten lå på ca 6 timer – av de 8 timene jeg typisk sov. Gjennomsnittlig pulsvariasjon siste uken før jeg tok den første pillen var på 54 ms. Body battery lå på morgenen på rundt 75.

Her er et bilde som viser hvorfor jeg ba om hormonterapi. Til tross for at jeg sov, var stressnivået lavt, middels og innimellom høyt.

Jeg tok min første hormonpille med håp om at søvnen skulle bli bedre og stressnivået lavere. Og hva skjedde? Jo… Stresset økte! Etter få dager hadde daglig stressnivå økt fra 35 til 55 – som vist i figuren under. Den hvite rundingen viser dagen jeg tok den første pillen.

Kanskje lurer du på om det kunne være ytre årsaker til økningen i stress? Men nei, jeg hadde den samme fantastiske, ektemannen, samme jobb med verdens beste kollegaer, samme bosted, og familie og venner er friske og har det bra. Jeg var heller ikke forkjølet eller noe annet som kunne gi stress i systemet.

Eller kanskje lurer du på om jeg generelt ikke er så god på stressmestring? I figuren under sammenligner jeg to dager.

Torsdag 14. desember avsluttet jeg en konsulentjobbdag med julebord – og endte med 27 på stressometeret.

Søndag 14. januar hadde jeg tatt hormonpiller i seks dager. Jeg følte meg helt elendig og tilbrakte mesteparten av dagen på sofaen med beina høyt. Den største fysiske utskeielsen var å lage middag – i tillegg til å tusle litt rundt. Det resulterte i 91 intensitetsminutter. God uttelling for ca ingen trening, vil jeg si! Stressometeret endte på 52 og viste 4 minutter med hvile i løpet av hele døgnet… Dette var ikke den verste dagen. Onsdag 17. januar endte stressometeret på 55 – etter en helt vanlig dag uten spesielle ytre kilder til stress.

Så var det den søvnen, den som var blitt gradvis dårligere utover høsten og som gjorde hodet og kroppen tregere. Hvordan gikk det med den?

Den gikk fra å være dårlig til å bli katastrofalt elendig… Fra å hvile ca 6 timer i løpet av natten ble hvileperioden til 2 minutter. Den daglige hvilen fikk jeg ved å legge meg på sofaen, puste og lytte til meditativ musikk eller guidede meditasjoner. Å sette meg selv i en tilstand av hvile er noe jeg har trent på i 20 år, men med hormonpiller i kroppen var det ekstremt krevende å finne veien dit. Jeg pustet, ryddet sinnet, lyttet til favorittmusikken min – og ingen ting fungerte som før. Jeg trodde virkelig ikke at det var mulig!

Så over til puls og pulsvariasjon. I løpet av de 9 dagene jeg tok pillene økte laveste hvilepuls fra +/- 55 til 65 slag i minuttet. Og det var ikke bare hvilepulsen som økte. Pulsen økte med 10-15 slag i minuttet, helt generelt. Og pulsvariasjonen, jo, den falt som en stein… Det samme gjorde «body battery».

Om jeg ikke hadde hatt pulsklokken hadde jeg dratt til fastlegen med følgende liste av symptomer:

• Hodepine under søvn

• Hodepine ved bevegelse

• Plutselige stikkende smerter på ulike steder i hodet: Høyre tinning, isse, bak venstre øre

• Nakkesmerter

• Småkvalm – ikke matlyst

• Orket maks 5-6 timer jobb daglig – eller, egentlig ikke…

• Orket minimalt med trening

• Takket nei til venninneturer og sosialt samvær

• Lite eller ingen ting fungerte for å få ned stressnivået

• Trengte uendelig med hvile – uten at det hjalp. Det ga bare mer hodepine og nakkesmerter

• Klarte ikke å måle «grønt» blodtrykk mellom 9. og 18. januar

• Oppblåst – påvirket pillene tarmfloraen?

Jeg viste denne gjennomgangen til en venn med erfaring fra utbrenthet. «Den er lik listen min på symptomer fra den gangen jeg var utbrent», kunne han fortelle.

Dagen etter at jeg laget før- og etter-oppsummeringen sluttet jeg med hormonpillene. Jeg bestilte en ny time hos fastlegen og sendte oppsummeringen til ham. Jeg tror han ble rimelig sjokkert: «To minutter hvile på natten? Om du fortsetter sånn blir du jo sprø». Jeg ga meg heldigvis mens leken var god – og fikk en ny resept på hormonplaster. Og jeg var dobbelt heldig: Jeg fikk tak i plaster på andre apoteket jeg dro til! Siden da har jeg brukt hormonplaster, og etter hvert østrogengele i kombinasjon med progesteron. Det har tatt tid å finne dosering, men nå sover jeg gjennom nettene, og hetetokter og nattesvette er et tilbakelagt stadium. «Nålestikkene» er borte, og det samme er hjernetåken. Fremdeles er stressnivået i kroppen jevnt over (uforklarlig) høyt, men mestringsstrategiene mine fungerer bra. Jeg har fått meg selv tilbake…

Til slutt: Hva kan andre trekke ut av erfaringene mine?

Det er ikke slik at «en størrelse passer for alle». Ingen av oss er statistikk – vi er unike, alle sammen! Selv om hormonpiller ikke passet for meg, er det helt sikkert mange det kan passe for. Det er vel strengt tatt bare en måte å finne ut…

Tips 1

I en uttestingsfase er mitt beste råd å være oppmerksom på egen tilstand og tilstandsutvikling. Jeg hadde uvurderlig hjelp av pulsklokken min. Den kunne fortelle at det ikke «bare var slik at jeg innbilte meg saker».

Tips 2

Om det er en ting jeg ville gjort annerledes, så var det å kutte pillene raskere. Samtidig ønsket jeg så sterkt at de skulle hjelpe! Og jeg håpet at den negative utviklingen var forbigående… Så det er tips nummer to: Ikke vær tålmodig om medikamentene gjør deg dårligere…

Tips 3

Ikke forvent at hormonterapi er «quick fix». Vi kvinner er komplekse, og det kan ta tid å finne ut akkurat hva som fungerer for deg.

Ta vare på deg selv – du fortjener å ha det bra, 💝
Monika